midt-Østen

Midt-Østen byr på mange interessante pilegrimsmål fra den kristne kirkes tidligste historie. For Harald Olsen er pilegrimsferder til ørkenfedrenes Egypt og oldkirkens Syria det som foreløpig har gitt størst utbytte.


En ørkenvandring fra Antonius-klosteret til Paulus-klosteret i den østlige egyptiske ørken mellom Nilen og Rødehavet gir nærkontakt med ørkenfedrenes erfaringsverden.

En tre dagers vandring til fots, med mulighet for å falle inn i de ledsagende kamelenes gode og utholdende rytme, og med overnatting ute under en stjernehimmel som bare ørkenen kan oppvise, gir også rik anledning til å oppleve ørkenen som både fysisk og åndelig erfaringsarena. For ørkenen var åstedet for de viktigste begivenhetene i alle de tre ørkenreligionene – jødedom, kristendom og islam, og disse religionenes billed- og symbolspråk er alle sterkt preget av ørkenen. Ørkenklostrene, med sin vakre arkitektur, som vokser nærmest rett opp av det golde landskapet, er en både estetisk og åndelig opplevelse, etter den fornyelse og den kloster-renessanse som har funnet sted i den koptiske kirke de senere årene.

En pilegrimsferd til Syria representerer et levende møte med tradisjoner som går helt tilbake til oldkirken, da den syrisk-ortodokse kirken spilte en viktig formidlerrolle i grenselandet mellom øst og vest. Her er det overveldende tilfang av fysiske kulturminner fra de tidligste kristne perioder (bl.a. de såkalte ”dødebyene” i det nordvestlige Syria), og en spennende historie om relasjonene mellom den kristne kirke og det tidlige islam, i den viktige perioden da Damaskus var hovedstaden i det veldige islamske riket (Umayyad-dynastiet). Men mest interessante er de tradisjonene som ennå lever. Som når man i den lille St.Georg-kirken i Aleppo kan oppleve kirkesang som går helt tilbake til Efraim Syreren og 300-tallets Edessa.

Og når man i det lille ørkenklosteret Deir Mar Mousa ute i den østlige ørkenen kan oppleve en høyst moderne kommunitet (med egen hjemmeside og ambisjon om å være ”Monastery in Cyberspace”), ekumenisk og med både munker og nonner i samme kloster, som prøver å realisere ørkenklostrenes gamle idealer i det 21.århundre, bl.a. i nær dialog og samhandling med det islamske nærmiljøet.

Fra den bysantinske periode tas her også med gravstedet til den store hymnedikter Andreas av Kreta (660-740), selv om dette strengt tatt ligger utenfor det man forstår med Midt-Østen, nemlig den lille byen Eresos på øya Lesbos i det nordlige Egeerhavet. Men Andreas var egentlig syrer, født i Damaskus.

Han ble imidlertid munkt i Jerusalem, før han dro til Konstantinopel og ble diakon der. Så ble han utnevnt til erkebiskop av Kreta, og ble der kjent som en stor forkynner og hymnograf. Det var han som utviklet kanon-formen i kirkens liturgi. Han sto altså solid plantet i den store syrisk-poetiske tradisjon, og med et liv fordelt over store deler av det indre middelhavsområdet symboliserer Andreas det bysantinske åndsmenneskets grenseoverskridende tilværelse.

Han fant altså sitt siste hvilested i et beskjedent gravkapell på en gresk øy, ved siden av ruinene av den vakre basilikaen fra 400-tallet som kom til å bære hans navn.

 

© 2004 Harald Olsen | design og produksjon hto productions